15 år med UD. Del II: Utenriksstasjonene

I går publiserte vi på nytt vår gamle artikkel fra 2016 om bakgrunn, erfaringer og vår ordning av UDs kilometerlange sakarkivserier. I dag kan du lese del II som handler om utenriksstasjonene.

Innholdet i arkivene vitner om mange norske eventyrere. Vi kan gjennom å studere materialet bare ane hvordan det gikk med mange av dem. Som med nordmannen som dro på tvers av det amerikanske kontinentet, og ble etterlyst fra østkyst til vestkyst for skyldige barnebidrag. Han ble sist sett løpende inn i Alaskas villmark...

Legasjons- og konsulatarkivene har bydd på mange arkivfaglige utfordringer. Både den ytre og indre proveniensen til disse arkivene har i flere tilfeller blitt løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng.

Så finn frem kaffekoppen, og sett deg godt til rette i godstolen. Så byr vi på smakebiter fra vårt arbeid med noen helt unike tidskapsler...

Ordning av UDs arkiver. Del II: Utenriksstasjonene

Prosjektleder Ragnhild Morberg i Stiftelsen Asta.

Helt siden de ble opprettet har Utenriksdepartementets utenriksstasjoner arkivert og oppbevart unikt materiale fra alle verdenshjørner. Stiftelsen Asta har i løpet av de siste seks årene ordnet og registrert mye av dette materialet. Vi kan nå by deg på smakebiter fra arkivene ved en rekke legasjoner og konsulater over store deler av verden.

Den diplomatiske virksomheten ved utenriksstasjonene var da som nå rettet mot det enkelte lands myndigheter. Stasjonene rapporterte tilbake til UD hjemme i Norge om dette arbeidet. Også arvesaker, etterlysninger / ettersøkninger etter nordmenn samt mer generell korrespondanse med andre stasjoner og utenlandske myndigheter, var en sentral del av arbeidet som ble utført. En annen viktig funksjon ved stasjonene var, og er fortsatt, å assistere nordmenn som av en eller annen grunn har havnet i nød. I dag er det gjerne fulle nordmenn på tur eller folk som blir frastjålet passet sitt på reise i utlandet, som opptar de konsulære sakene i ambassadearkivene. Før i tiden var det sjømenn med landlov som forelska seg og ikke møtte opp på båten igjen, skipsforlis eller norske eventyrere i utlandet som havnet i krigssoner. Eller det kunne rett og slett være menn som rømte fra kone og barn her hjemme og forsvant som fylte opp arkivene. Utenriksstasjonene hadde lenge også ansvar for å kreve inn underhold til barn fra fedre som var bosatt utenlands. Med et slikt nedslagsfelt er det ikke vanskelig å se for seg at arkivene raskt ble fylt opp med mye fascinerende innhold.

Arkiver fra midten av 1800-tallet Mange av arkivene som nå kan studeres på Riksarkivet har hatt en lang og broket reise fra skapelsen av, og til de oppnår evig liv i magasinene på Sognsvann i Oslo. Dette gjelder også for arkivene fra mange av Norges konsulater og legasjoner rundt om i verden, som frem til nå har vært utilgjengelige for publikum. En rekke stasjonsarkiver fra midten av 1800-tallet og vel hundre år frem i tid, har de siste seks årene blitt gjennomgått og klargjort av stiftelsen for avlevering til Riksarkivet.

Konsulatarkivene - unike tidskapsler Konsulatarkivene ble skapt i en tid med stor emigrasjon fra Norge og i en æra der Norge vokste til å bli en stor sjøfartsnasjon med mange skip i utenlandsfart. Arkivene kaster lys over livet til nordmenn i utlandet fra denne perioden, og vi ser hvilke saker konsulatene fikk å jobbe med. Vi får unike innblikk i enkeltskjebner. Her finner vi etterlysninger etter og opplysninger om emigrerte nordmenn som ikke ga lyd fra seg til de som satt igjen hjemme. Arvesaker utgjør en omfattende del av arkivmaterialet. Her er jakt på formuer og norske arvinger i utland og innland med detaljert informasjon, og her ser vi nordmenn som ligger alene og dør på sykehus i fremmede byer under fjerne himmelstrøk. Vi får videre innblikk i livet til sjømenn gjennom detaljerte sjøforklaringer etter skipsforlis og –ulykker, eller ved å studere regnskapene over konsulatutgifter til behandling av sjømenn som har pådratt seg veneriske sykdommer mens skipene har ligget i havn.

Arkivene vitner om mange norske eventyrere, og vi kan gjennom å studere materialet bare ane hvordan det gikk med mange av dem, slik som med nordmannen som dro på tvers av det amerikanske kontinentet og ble etterlyst fra østkyst til vestkyst for skyldige barnebidrag. Han ble sist sett løpende inn Alaskas villmark…

Konsulrett -Konsulrett var også et av UDs tidligere ansvarsområder, hvor man måtte ta opp sjøforklaringer. Utenrikstjenesten har også utført svært mange Notarius Publiucus-funksjoner, og det er lett å glemme at ambassadene er et apparat for hele forvaltningen. Slik materiale finner man mye av ute på stasjonene, forklarer underdirektør Erling Søraa ved Enhet for gradert dokumentforvaltning i Utenriksdepartementet.

Konsulære saker -Konsulære saker kan bestå av mennesker som ikke er forvirret, men er mer utpå på det personlige plan. Som leser av slike saker får man da et innblikk av et helt liv, ja sider ved livet man i utgangspunktet ikke var familiær med. Som UD-ansatt i andre land får du se alt, absolutt alle sider ved et menneskes liv. Som ansvarlig for å bistå nordmenn i utlandet er vi også ansvarlige for at også disse historiene havner i arkivene. Vi bruker store ressurser på konsulære saker, sier Søraa, som minnes en sak fra Valparaiso i Sør-Amerika på 1960-tallet:

En særdeles stor mengde norske skip gikk på frakt der. En alkoholisert sjømann hadde gjort seg litt umulig, og det var meningen han skulle fengsles på en øy under svært dårlige forhold. Den stedlige konsulen brukte imidlertid sine kontakter til å la ham få hyre på en båt som skulle tilbake til Norge. Dette fikk han til, men i siste liten surret sjømannen det til på nytt, det fristet mer med nok en fest på land.

-Dette gjentok seg flere ganger, men til slutt lyktes det å holde mannen om bord til det ble kastet loss, minnes Søraa, som legger til at norske konsuler, både lønnede og ikke lønnede, har gitt utrolig mye hjelp til akterutseilte sjøfolk opp igjennom tidene.

I dårlig forfatning («Bogstad-prosjektet») Konsulat- og legasjonsarkivene har til dels vært i en svært dårlig forfatning. Mange av dem har fra starten av blitt oppbevart i kummerlige forhold ved utenriksstasjonene, gjerne under store klimatiske variasjoner og i lite egnede lokaler. Omsider har arkivene blitt pakket ned og fraktet til Norge, mange under fuktige sjøreiser over verdenshavene. Trygt tilbake i Norge har protokoller, arkivbokser og pakker blitt stuet bort i påvente av videre tiltak, tiltak som ikke kom. Arkivene ble ved hjemkomsten flyttet rundt og sto blant annet en tid i en fjellhall i Bærum. Til slutt ble de plassert i et ombygd sauefjøs på Bogstad gård i Oslo, før de ble flyttet til et mer regulært lager på gården. Der sto stasjonsarkivene i mange tiår under lite tilfredsstillende forhold.

Arkivenes historie og reise har medført at arkivmaterialet etter hvert fikk et tykt lag med støv, skitt og sot. Enkelte dokumenter er blitt spist på av skadedyr, mens andre har vært gjenstand for muggsoppangrep.

Det har med andre ord vært en rekke utfordringer utover de rent arkivfaglige å ta hensyn til før arkivene ble endelig avlevert til Riksarkivet. Den særegne utfordringen med den tekniske håndteringen av dette materialet, gjorde at det internt i UD og i Stiftelsen bare ble omtalt som «Bogstad-prosjektet».

Særskilte utfordringer Gjennom en møysommelig prosess hvor også Riksarkivets Konserveringsavdeling og den eksterne tilbyderen Recall har vært involvert, har flere hundre hyllemeter med arkiver fra utenriksstasjonene blitt renset og sanert, og til slutt satt tilbake til sin opprinnelige orden. Mye arkivmateriale har nå fått ny emballasje, og innholdet er identifisert, ordnet og registrert slik at de er blitt gjort tilgjengelige for bruk.

-Arbeidet med stasjonsarkivene har bydd på mye ekstra arbeid. Personlig har jeg lært mye om muggsopper og rensing av arkiver, forteller underdirektør Erling Søraa i UD.

-Ikke minst under håndteringen av arkivet etter generalkonsulatet i Rio de Janeiro ble det mye dialog med Riksarkivets Konserveringsavdeling og andre leverandører av spesialisttjenester. Samarbeidet på dette feltet var omfattende. På dette og andre prosjekter har det vært en del kontakt med eksperter på muggsopp, som selskapet Mycoteam. Jeg jobbet så mye med mugg en periode at jeg faktisk fikk Muggsopphåndboka i julegave av Mycoteam, sammen med en soppkniv, ler Søraa, som fortsetter:

-Noe av materialet var så ødelagt av mugg og fuktskader at det ble sendt til et stort anlegg i Sverige for rensing av firmaet Recall. I den forbindelse fikk jeg lært litt om Arkivlovens § 9b som angir at det ikke er lov å ta arkiver ut av landet. Her måtte vi faktisk søke Riksarkivet om dispensasjon for å få utført dette arbeidet, minnes han.

Slik kan arkivmateriale se ut når tidens tann har fått gnagd på det. Godt hjulpet av sot, utøy, mus og mugg… Materialet på bildet er fra arkivet etter konsulatet i Hamburg.

Arkivfaglig krevende Deler av materialet fra Bogstad består av bruddstykker av de ulike stasjonsarkiv. Dette skyldes at det enkelte konsulat/legasjon sendte hjem til Norge avsluttede saker eller større bolker av arkivet blant annet for å frigjøre plass til nyere arkivmateriale. Dette materialet ble ikke pakket systematisk ned. Periodisert materiale ble oppdelt ved at aktive saker eller saker det fortsatt var administrativt eller juridisk behov for, i mange tilfeller ble stående igjen ved utenriksstasjonen.

Legasjons- og konsulatarkivene har bydd på mange, arkivfaglige utfordringer. Både den ytre og indre proveniensen til disse arkivene har i flere tilfeller blitt løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng.

-I det hele tatt kan det i noen arkiver være vanskelig å finne ordningsprinsippene for enkelte arkivserier. Mangel på, eller regelrett brudd på proveniens fra arkivskapers side, har vanskeliggjort ordningen. Klargjøringen av sakarkivene har blitt ytterligere komplisert av at noen stasjoner har laget sin egen lokale variant av de ulike arkivnøklene til utenrikstjenesten, men man finner ikke denne i arkivet. Det er svært krevende, men samtidig arkivfaglig spennende å sette i stand slikt materiale, sier Ragnhild Elisabeth Morberg. Hun har i fem år vært prosjektleder for ordningen av utenriksstasjonenes arkiver.

Legasjonsarkivene Legasjonsarkivene utgjør en betydelig del av materialet fra utenriksstasjonene. Legasjon er betegnelsen på en type offisiell representasjon fra et land i en fremmed stat. En legasjon ble ledet av en minister.

-Det het legasjoner frem til rundt 1950-tallet, deretter skiftet benevnelsen til ambassader som i dag. På 1800- og tidlig 1900-tallet var det kun stormaktene Frankrikes, Storbritannias, Østerrikes, Preussens og Russlands representasjoner i hverandres hovedsteder som fikk kalle seg ambassader. Tilsvarende representasjoner i mindre land ble kalt legasjoner. Andre land etablerte også legasjoner utenlands. Etter andre verdenskrig vektla man suverene staters likeverd, og legasjonene ble i etterkrigstiden omgjort til fullverdige ambassader. Legasjonsarkivene dokumenterer utenrikstjenestens arbeid med å ivareta og fremme Norges interesser i forhold til utlandet. Disse arkivene kan være verdifulle kilder for historikere, statsvitere og andre forskere, påpeker Morberg.

Den improviserte arkivnøkkel av 1905 Materialet fra de eldste legasjonsarkivene er i all hovedsak ordnet etter den såkalte "improviserte arkivnøkkel av 1905", som er en tematisk inndeling av sakarkivet. UD hadde opprinnelig etter unionsoppløsningen utformet en ny arkivnøkkel for utenrikstjenesten i 1906. Denne ser imidlertid ut til å ha blitt lite brukt ute på stasjonene. Det var den improviserte arkivnøkkelen av 1905 som ble foretrukket.

I denne nøkkelen finnes en X-kode mot slutten, som heter "Eventyrere, konsulatsvindlere, plagånder m.m.". Den kunne noen ganger være lokalt tilpasset.

-Ved en legasjon har jeg sett betegnelsen "Eventyrere, konsulatsvindlere og andre banditter", ler Morberg. Enkelte legasjoner brukte den gamle nøkkelen frem til og med 2. verdenskrig.

Arkivordningen av 1924 Hun fremholder at det gikk bedre med implementeringen av arkivordningen av 1924. Den ble i langt større grad tatt i bruk av utenrikstjenesten fra og med 1925. Overgangen fra 1905-nøkkelen til 1924-nøkkelen gikk dog ikke alltid etter boka.

-Skarpt periodeskille var ikke en gyllen regel ved alle stasjoner. I et par arkiver har vi sett at mapper fra forrige arkivperiode ble flyttet og plassert i det nye sakarkivet og påført kode etter 1924-nøkkelen til tross for at dossieret var avsluttet i 1918. I en overgangsperiode fikk ofte saksmappene påført dobbel kode - etter både 1905- og 1924-nøkkelen - og lagt litt tilfeldig i ny eller gammel sakarkivperiode, forklarer Morberg.

I tillegg til disse arkivnøklene ble det utarbeidet og introdusert nye arkivnøkler i 1936 og 1952. Sistnevnte arkivordning var i bruk på utenriksstasjonene helt frem til midten av 1990-tallet.

Legasjons- og konsulatarkivene:

Tidløse smakebiter fra støvete godtepose

Prosjektleder og historiker Ragnhild Morberg har kommet over mange spennende historier i UD-arkivene.

Arkivene etter UDs legasjoner og konsulater rommer mange historier. I teksten under gir vi noen smakebiter på noe av det vi har funnet i arkivene vi har ordnet så langt.

Legasjonen i London Mange menneskeskjebner ligger godt dokumenterte i stasjonsarkivene. En av dem dukket opp under ordning av arkivet etter legasjonen i London. Den gang var luften i den engelske hovedstaden svært forurenset, og under ordning måte arkivet børstes med svamp for å fjerne lag med sverte etter kull og skitt. I arkivet lå det et ca. 100 år gammelt uåpnet brev. Brevet lå i en mappe på en etterlyst mann fra Norge. Han var mistenkt for underslag i banken han jobbet i, og hadde rømt landet. Norske myndigheter antok at han hadde rømt til London, og hadde etterlyst ham internasjonalt. I mappen lå også et uåpnet brev til ham fra hans kone. Under ordning av arkiver må også uåpnede brev åpnes, og inne lå et rørende brev til mannen om at han måtte komme tilbake til dem, for hun og deres lille datter, «Vesla», «elsket ham uansett». Sammen var konen sikker på at de ville «finne ut av det».

Det kan være lett å glemme at det er mennesker og skjebner det handler om, sporene man finner i arkivene. Ofte sitter man igjen med spørsmål på hvordan den enkelte gikk videre etter å ha opplevd dramatiske begivenheter. Om familien til den bankansatte mannen noen gang ble gjenforent ga arkivet ikke noe svar på. Men vi ble nysgjerrige på hvordan den det gikk med den lille piken som ventet på sin far hjemme i Norge. Ved et raskt søk på nettet greide vi i hvert fall finne ut at hun senere ble gift og fikk en egen familie. Så får vi håpe at hun også fikk et lykkelig liv.

Generalkonsulatet i New York New York var stedet de aller fleste nordmenn ankom da de utvandret til USA fra slutten av 1800-tallet. I arkivet fra generalkonsulatet i New York fra perioden 1892-1948, er det ordnet og registrert over 100 hyllemeter med materiale.

-Vi finner de underligste ting i arkivet. Dette gjelder særlig konsulatarkivene fra USA. I en notarialprotokoll fra generalkonsulatet i New York ser vi at en nordmann ba Notarius Publiucus om å få en bekreftelse på at han var i live – slektninger hjemme i Norge mente han var død og ønsket å fordele arven siden man ikke hadde fått livstegn på noen tiår. Mannen hadde i hele perioden bodd i Brooklyn. Disse arkivene inneholder i mange tilfeller passprotokoller, ofte med passbilder, og kan være en rik kilde for særlig slektsgranskere. Det var en massiv utvandring fra Norge til USA, sier Ragnhild Morberg.

Woxen-saken En pikant skandale fra slutten av 1800-tallet er den såkalte Woxen-saken. Karl Woxen, den norsk-svenske generalkonsul i New York, ble etterlyst for underslag. En embetsmann! Woxen var ingen førstereisgutt. Han hadde tjenestegjort ved legasjonene i Madrid, Roma og London. I 1886 var han legasjonssekretær i Washington, og senere Charge dAffaires.

Karl Woxen disappears. Orders for the Arrest of the Consul General of Sweden and Norway Wired from Christiania.

Overskriften i New York Times 29. mars 1898.

Woxen, som hadde vært konsul de siste syv årene, hadde forsvunnet fra sitt kontor noen dager tidligere. Han hadde etterlatt seg en lapp hvor det sto at han ville reise utenbys i noen dager. Etter forsvinningen hadde det meldt seg en rekke personer som hadde hatt utestående forretninger med ham. Visekonsul Ravn tok over styringen av kontoret i Woxens fravær. Han ga uttrykk for at Hr. Woxen hadde oppført seg underlig det siste halvåret. En Egbert S. Kroyer fra «the State Comission on Lunacy» (sic.) hadde vært innom Woxens kontor daglig for å se om han var kommet til rette. Det kom frem at Woxen hadde gått til behandling hos Kroyer i et års tid. New York Times kunne også meddele at en svenske ved navn Hellström ventet nervøst på livstegn fra Hr. Woxen, da han hadde latt Woxen få ansvaret for å passe på papirer etter et eiendomssalg i Texas hvor verdien var satt til $5 000.

Et søk på Internett etter Karl Woxen ga et treff i St. Louis Medical Gazette Volume 1, no. 3 - v. 2, no. 6. Her fant vi en litt mer kjøttfull etterlysning av Woxen:

"POLICE CIRCULAR. Missing--Karl Woxen, since March 23, 1898, when he left his home in New York at 8 a. m. Description: Age, 50 years; height, 5 feet 9 inches, . 5 feet IO inches; hail, brown, mixed with gray; beard, brown, mixed with gray; complexion, sallow; dressed in good style. All fingers, except thumb, missing on left hand. Stutters when slightly excited. Supposed to be insane at times. If found notify Joan MCCULLAUGH, Chief of Police, City of New York. MARCH 30, 1898. Hon. T. V. Powderly, Commissioner-General of Immigration, Washington, D. C. : SIR--Carl Woxen, Swedish and Norwegian Consul General in New York, who disappeared, taking along with him some money, is said to have no fingers on his left hand, a very usual mutilation in leprosy."

-Beløpet tilsvarer rundt 1 million kroner i dag. En betydelig sum den gang, sier Morberg. Mengden dokumenter i arkivet tilknyttet saken var så omfattende at hun ikke fikk tid til å finne svar på hvordan det hele endte for Karl Woxen. Men fremtidige forskere på dette materialet kan kanskje lykkes i å finne svar på hvordan det til slutt endte for generalkonsulen.

Generalkonsulatet i San Fransisco -Ved flere anledninger finner vi uåpnede brev fra/til personer som har dødd i USA. Koner, mødre og øvrig familie var fulle av bekymring i brevene de sendte til disse personene. I arkivet etter generalkonsulatet i San Fransisco fant jeg en konvolutt fra mellomkrigstiden som inneholdt de personlige eiendelene etter en avdød nordmann. Innholdet var en lommebok og et par briller. Lommeboken var full av bilder. På baksiden av et fotografi sto teksten "Far og jeg på hans siste dag". Et liv oppsummert i bilder. Det gjør inntrykk, sier Morberg.

Legasjonen i Paris Fra legasjonen i Paris er det ordnet materiale fra 1880-tallet og frem til 1958.

-Legasjonen brukte den improviserte arkivnøkkel av 1905, der "Krig" er en egen arkivkode. Det er den største krigskoden jeg har sett frem til nå, den utgjorde opp mot en tredjedel av hele sakarkivmaterialet. Kanskje ikke så merkelig med tanke på Frankrikes rolle under 1. og 2. verdenskrig. Sakarkivet var spennende å ordne. Her fantes saksmapper med påskrifter som "Katastrofen i München 1938" og "Franco, Spania 1936". En del av arbeidet til legasjonene var å rapportere hjem til utenriksdepartementet om situasjonen i det enkelte land. Her er interessant dokumentasjon på en turbulent periode i historien med tidsvitneskildringer og observasjoner, sier Morberg.

Hun trekker spesielt frem en historie hun husker fra ordningen:

-Militærattachéen som var stasjonert ved legasjonen i Paris tok kontakt med Forsvarsdepartementet under 1. verdenskrig for å kjøpe inn hundrevis av brannbomber. Han fikk til svar at dette hadde de ikke penger til i budsjettet. Enkelte ting har ikke endret seg på 100 år. Papirene viser at han da sendte inn en bestilling på om lag 1/3 del av mengden i stedet. Jeg har ikke funnet noen respons fra Forsvarsdepartementet – det hadde vært artig å se reaksjonen når de fikk regningen. Jeg tviler på at attachéen betalte av egen lomme, men hvem vet, ler Morberg, som tror arkivet etter legasjonen i Paris vil kunne by på ny informasjon for forskere og øvrig publikum.

Konsulatet i Hamburg Materialet etter konsulatet i Hamburg er ikke klargjort, og ligger inntil videre utilgjengelig for publikum i magasinet til Stiftelsen i Riksarkivbygningen på Sognsvann i Oslo. Foreløpige undersøkelser tyder på at materialet i ytterår strekker seg fra mellomkrigstiden og frem til ca. 1947-1948. Blant arkivarer og historikere knytter det seg spenning til hva dette materialet kan inneholde. Det er slett ikke umulig at arkivet kan kaste nytt lys over den tyske invasjonen av Norge, Operation Weserübung. Fra før vet vi at norske diplomater ble advart av regimekritiske tyskere om en mulig, forestående invasjon.

Bildet under: En liten smakebit fra arkivet etter konsulatet i Hamburg som ennå ikke er blitt ordnet. Den tyske okkupasjonsmakten sendte dette brevet til norske myndigheter kort tid etter de hadde inntatt Praha i 1940

Tyskerne ønsket informasjon om hvor arkivene ved konsulatet hadde blitt av. Den norske regjering hadde ikke bestemt konsul i Praha, og konsulatet ville derfor bli stengt. At Norge ikke var alene om å få en slik henvendelse, er tydelig da arket er en kopi og kun ordet «Norwegen» er skrevet med skrivemaskin…

-Brevet er datert 4. mai 1940. En snau måned tidligere hadde Norge blitt okkupert av tyskerne. Kanskje hadde de ansatte ved konsulatet i den forbindelse gjemt arkivet? Hvem vet? Med tanke på at det på dette tidspunktet fortsatt var kamper her til lands, hadde nok de norske myndigheter annet å tenke på enn å utpeke konsuler i tyskokkuperte Praha, sier Morberg.

Legasjonene i Buenos Aires og Rio de Janeiro Det er ordnet materiale fra utenriksstasjonene som belyser den berømte Konsulatsaken. Denne saken startet som en strid mellom Norge og Sverige om innføringen av et eget norsk konsulatvesen under unionen med Sverige 1890-årene. Konsulatsaken endte med å bli den formelle årsaken til unionsoppløsningen i 1905.

-I arkivmaterialet er det interessant å se at det var svenskene som flyttet ut av lokalene til legasjonene i Buenos Aires og Rio de Janeiro. Med tanke på den ensidige oppsigelsen av unionen, hva var årsaken til at svenskene var så imøtekommende? Det kan tyde på at de to utenriksstasjonene for det meste arbeidet med å forvalte de norske interessene i området som skipsfart, klippfisk, hvalfangst og Sørishavet. Kanskje var det rett og slett så enkelt. Dette vil nærmere undersøkelse av arkivene kunne gi svar på - materialet går helt tilbake til 1840-årene, forklarer Morberg.

Arkivet etter legasjonen i Rio de Janeiro var svært skadet. Det er ikke ordnet, men ved kartlegging av arkivet ble det funnet loggførte skipsankomstprotokoller helt tilbake fra 1840-årene, og muligens bevis for de første handelsforbindelsene mellom Norge og Brasil. Arkivet har vært gjennom en omfattende renseprosess, men til tross for dette var det noe materiale som var for skadet til å rengjøres. Det blir nå vurdert hvordan man skal håndtere.

-Når det er så gammelt er det ekstra viktig å gjøre det man kan for å bevare kildene, sier Morberg.

Legasjonen i Buenos Aires hadde en egen regnskapsprotokoll for utgifter til sykehusopphold for norske sjømenn på tidlig 1900-tall. På de første sidene var det kun oppført utgifter til behandling av sykdom.

-Ved nærmere ettersyn oppdaget vi at dette utelukkende gjaldt veneriske sykdommer, ler Morberg.

-I arkivet ble det også funnet en rapport sendt til UD om et møte en ansatt ved legasjonen hadde hatt med oberst Juan Perón. [Juan Perón er også kjent som ektemannen til Eva Perón, red. anm.] Analysen vedkommende ga av mannen og den politiske utviklingen i Argentina var treffende når vi i dag ser på det i retrospekt, sier hun.

”Solbris” I materialet etter legasjonen i Buenos Aires fant hun også en sakmappe om fartøyet"Solbris". En rekke norske landssvikere flyktet med denne båten til Argentina i 1947. En av de mest kjente personene som rømte med ”Solbris” var frontkjemperen Sophus Kahrs fra Bergen. Han ble boende i Argentina til sin død i 1986, og unnslapp dermed dommen fra landssvikoppgjøret på 10 års straffarbeid og 19 års fengsel som ventet på ham hjemme i Norge.

Legasjonen forespurte Utenriksdepartementet om hvordan den skulle håndtere ankomsten av skipet med tanke på personene som var ombord. "Solbris" hadde unnsluppet norske styresmakter i Rio de Janeiro da brasilianske myndigheter mente de var politiske flyktninger. -Dessverre fant jeg ikke svaret fra departementet. Men i sakarkivet finner vi en sak om en ung gutt som var med båten. Han hadde en tid etter "Solbris" ankomst henvendt seg til legasjonen for erstatning av en stjålet sykkel. Heller ikke dette materialet har vært tilgjengelig for allmennheten før nå, sier Morberg, som forteller at arkivet har ligget nedpakket på Bogstad gård i 20-25 år.

Konsulatet i Philadelphia En annen sak i litt samme gate viser frykten for straff ved å bli akterutseilt i forne tider. En sjømann dukket opp på konsulatet i Philadelphia, og rapporterte at han hadde blitt akterutseilt fordi båten hadde kastet loss for tidlig. Den skulle seile kl. 12. Visekonsulen hadde edruelig kommentert i protokollen at vedkommende sjømann var svært bestemt, men luktet også sterkt av alkohol. Kapteinens forklaring som kom litt senere var noe annerledes: Han forklarte at de var satt opp til å seile klokken 11, men hadde ventet helt til kl. 13 for ikke å seile fra sjømannen.

Å foreta sjøforklaringer var en sentral del av utenriksstasjonenes arbeidsoppgaver. Det var et rettslig avhør av skipsfører og mannskap som følge av forlis, ulykker eller andre ureglementerte hendelser som hadde rammet skipet eller mannskap i forbindelse med skipets drift. Å bli akterutseilt var ikke nødvendigvis farlig, men kunne medføre straff som fengsel, straffarbeid etc. -Snedig gjort av sjømannen som skjønte gangen i dette, og viste handlekraft ved å strene direkte opp til konsulatet. Dessverre for ham ble han felt av kronologien, avslutter Ragnhild Morberg.

Spennende historier venter Under ordning av arkiv er man gjerne konsentrert om å ordne materialet. Det skal renses og registreres, arkivfiendtlige elementer som binders skal fjernes og så videre. Det er mange operasjoner som skal utføres før dokumentene finner endelig hvile i syrefrie legg og arkivstykker. I praksis blir det gjerne lite tid til overs til å undersøke hva materialet faktisk forteller. Under ordning av UD-arkivene er det blitt avdekket mange artige historier, ofte uten at man har hatt fokus på å lete. Da kan man jo bare fantasere om hvilke fortellinger som fortsatt ligger glemt der inne mellom legg og arkivstykker, og bare venter på å se dagens lys igjen. Det er bare å søke om innsyn…